Påstanden om at hæren til Rwandisk Patriotisk Front skulle ha vært stasjonert ved grensen mot Uganda  inntil den angivelig skulle ha marsjert mot Kigali for å stanse folkemordet, synes å ha blitt lagt til grunn i Oslo tingretts dom mot Sadi Bugingo 14.02.2013. Dommens pkt 2, siste avsnitt, lyder slik:

Umiddelbart etter at folkemordet hadde startet iverksatte RPF en større motoffensiv for å avsette det som de anså som en folkemordsregjering. Den 7. april 1994 forlot RPF-troppene sine baser i nord, og gjenopptok åpen kamp mot den rwandiske hæren. Det var følgelig krig i landet mens folkemordet pågikk. Den væpnede konflikten mellom den rwandiske hæren og RPF var også med på å skape et miljø og en mulighet for de omfattende drapene på sivile. Folkemordet pågikk helt frem til RPF inntok hovedstaden Kigali, og erklærte full militær seier 18. juli 1994. RPFs maktovertakelse førte til en stor flyktningstrøm av sivile hutuer, myndighetspersoner og militære til andre land.

Et spørsmål som melder seg, er om påstanden om RPFs rolle i forhold til folkemordet er sann eller ikke. Et holdepunkt for at så ikke er tilfelle, finnes i kapittel 6 i den kanadiske forfatter og journalist Robin Philpots bok RWANDA: Crimes, mensonges et etouffement de la verite (RWANDA: Forbrytelser, løgner og den tilbakeholdte sannhet). Der gjengis forfatterens intervju med kaptein Amadou Deme, som var etterretningsoffiser i FNs fredsbevarende styrke i Rwanda (MINUAR) før folkemordet i 1994.

Robin Philpot stiller Amadou Deme blant annet følgende spørsmål:

Hadde dere, før attentatet mot presidentflyet 6. april, indikasjoner som ga grunn til å tro at noen av hærstyrkene forberedte noen større aksjon?

A.D.:

Man begynte å observere hendelser etter at batallionen på 600 militære var blitt installert i eiendommen til CND i Kigali. RPF begynte å ignorere de prosedyrer som var avtalt [Arusha-avtalene] når det gjaldt oppbevaring av våpen i Kigali (Kigali Weapon Secure Area – KWSA). De gjorde noen uheldige utflukter med varebiler hvor bevæpnede soldater kjørte omkring i byen og provoserte frem hendelser. Det var også mange RPF soldater fra CND-eiendommen som skjulte seg i Kigalis kvartaler.

Våre observatører som hadde i oppdrag å være eskorte ved reiser til Mulindi (RPFs hovedbase) hadde ingen myndighet til å kontrollere konvoiene og kunne heller ikke bevege seg fritt i RPFs sektor [området i nord som RPF kontrollerte]. De hadde heller ingen rett til å verifisere hva som befant seg på kjøretøyene. Det skjedde flere ganger at vi ble informert om at det befant seg våpen, ammunisjon og personell på lastebilene som kom fra Mulindi.

I følge Robin Philpot antas det å ha befunnet seg 4000 sivilkledde RPF soldater i Kigali før attentatet 6. april 1994. RPF hadde i følge Arusha-avtalen anledning til å ha 600 soldater i Kigali. (fotnote 48, side 97).

Se utdraget i sin helhet (fransk tekst):

UTDRAG PHILPOT sidene 91 til 107

Tidligere løytnant i RPA, Abdul Joshua Ruzibiza, omtaler i sin bok Rwanda: L’histoire secrete et møte som ble holdt i Mulindi, RPAs hovedkavrter,  14. mars 1994. I møtet, som ble ledet av generalmajor Paul Kagame, deltok praktisk talt alle overordnede offiserer. Hensikten med møtet var å vise den enkelte hvor soldatene skulle plasseres. Kart var tegnet og ble utdelt på møtet. Det var bestemt å rense alle hutuer fra regionene Byumba, Umutara og Kibungo. (Ruzibiza, side 229)

Et annet møte ble holdt i Mulindi 31. mars 1994, også det ble ledet at generalmajor Paul Kagame, assistert av oberst Kayumba Nyamwasa, oberst Theoneste Lizinde, oberstløytnant James Kabarebe og majorene Jacob Tumwine og Charles Karamba. Det ble der besluttet at flyet til president Habyarimana skulle angripes så snart muligheten ville by seg. (Ruzibiza, side 232)

Se utdrag fra Ruzibizas bok, sidene 227-232:

UTDRAG fra RUZIBIZA, Rwanda: L’histoire secrete, sidene 227 til 232

Se også:

FN observerte RPFs militære opprustning, før april 1994

Mars 1994: RPF utplasserte tropper i demilitarisert sone

Kart fra Ruzibizas bok som viser APRs fremrykningsplan: