Den norske regjering kan ha besluttet å utlevere Charles Bandoras til Rwanda uten at sakens faktiske side var tilstrekkelig opplyst. Dette kan ha skadet Bandoras menneskerettigheter. Det var med Kongelig resolusjon 15. februar 2013 at regjeringen Stoltenberg ga grønt lys for utlevering av Charles Bandora til Rwanda. Regjeringen avviste med dette den klage som advokat Harald Stabell hadde fremsatt på vegne av Bandora 30. oktober 2012 over Justisdepartementets utleveringsvedtak 10. oktober samme år.

Regjeringen la til grunn at spørsmålet om retten til rettferdig rettergang i Rwanda, jfr den Europeiske Menneskerettskonvensjonen artikkel 6, var blitt grundig utredet og godt opplyst for samtlige instanser og at det heller ikke var fremkommet nye opplysninger i klagen. Spørsmålet om vilkårene for utlevering var oppfylt, var blitt behandlet av Oslo tingrett (kjennelse 11.07.2011), Borgarting lagmannsrett (kjennelse 19.09.2011) og Høyesteretts ankeutvalg (kjennelse 18.11.2011).

Jeg ser grunn til å feste oppmerksomhet ved Regjeringens konstatering av at det i klageomgangen ikke var fremkommet nye opplysninger. Etter det jeg kan se, forelå det nye og formodentlig særdeles viktige opplysninger som kunne vært fremlagt av Bandoras advokat. Jeg sikter til en spesiell premiss som fremgår av tingrettens vurdering, nemlig en beslutning som ble fattet ved ICTR, Den Internasjonale Straffedomstolen for Rwanda, 28. juni 2011 i saken til Jean Uwinkindi, om å godkjenne overføring av han til Rwanda. Oslo tingrett la følgende premiss til grunn: ICTR Referal Chamber har i sin beslutning vurdert og tatt stilling til tilsvarende innvendinger som advokat Stabell har gjort gjeldende i Bandora sin sak, knyttet til domstolens manglende uavhengighet og adgangen til kontradiksjon, og likevel kommet til at overføring kan skje.

Det er grunn til å være oppmerksom på at Uwinkindi var blitt tiltalt for folkemord allerede i 2001, altså 10 år før det ble besluttet å overføre han og hans sak til Rwanda. ICTR hadde som tribunal slitt betydelig med å gjennomføre sin egen strategi for avslutning av tribunalets virksomhet. Det forelå i den forbindelse et betydelig press for å få overført saker til Rwanda for behandling i det nasjonale rettsvesen. Når tribunalet kom til at vilkårene for overføring av Uwinkindi var til stede, så gjorde de det likevel ikke i blind tillit til Rwandas rettsvesen. I en kjennelse fra ICTR 29. juli 2012, «Order on the ICTR monitoring arrangements», ble det nemlig besluttet å etablere spesielle mekanismer for overvåking av rwandisk rettsvesens behandling av Uwinkindi og eventuelt andre som måtte bli besluttet overført til Rwanda.

ICTRs dommer Vagn Jensen sier i kjennelsen av 29. juni 2012 at retningslinjene for overvåking er fastsatt to govern ICTR staff monitors in order to facilitate the referral of cases to Rwanda by the Trial Chambers, and to ensure that uniform practices are followed after referral. Retningslinjene inneholder 1) Objectives of monitoring, 2) Basic principles of monitoring, 3) Role and responsibilities of ICTR monitors, 4) Primary fair trial rights to monitor, 5) Best practices for securing necessary access to the court and case files, 6) ICTR monitoring programme reporting.

Da Justisdepartementet 10. oktober 2012 gjorde vedtak om utlevering av Charles Bandora til Rwanda, forelå ICTRs retningslinjer. Det er ukjent for meg hvordan departementet forholdt seg til dette nye faktum, om man ikke var klar over retningslinjene eller om man av politiske eller andre grunner valgte å ignorere dem. Det fremstår uansett som et paradoks at ikke Bandoras advokat la frem de nye opplysningene i forbindelse med klagen.