Påstanden om at hæren til Rwandisk Patriotisk Front skulle ha vært stasjonert ved grensen mot Uganda  inntil den angivelig skulle ha marsjert mot Kigali for å stanse folkemordet, synes å ha blitt lagt til grunn i Oslo tingretts dom mot Sadi Bugingo 14.02.2013. Dommens pkt 2, siste avsnitt, lyder slik:

Umiddelbart etter at folkemordet hadde startet iverksatte RPF en større motoffensiv for å avsette det som de anså som en folkemordsregjering. Den 7. april 1994 forlot RPF-troppene sine baser i nord, og gjenopptok åpen kamp mot den rwandiske hæren. Det var følgelig krig i landet mens folkemordet pågikk. Den væpnede konflikten mellom den rwandiske hæren og RPF var også med på å skape et miljø og en mulighet for de omfattende drapene på sivile. Folkemordet pågikk helt frem til RPF inntok hovedstaden Kigali, og erklærte full militær seier 18. juli 1994. RPFs maktovertakelse førte til en stor flyktningstrøm av sivile hutuer, myndighetspersoner og militære til andre land.

Et spørsmål som melder seg, er om påstanden om RPFs rolle i forhold til folkemordet er sann eller ikke. Et holdepunkt for at så ikke er tilfelle, finnes i kapittel 6 i den kanadiske forfatter og journalist Robin Philpots bok RWANDA: Crimes, mensonges et etouffement de la verite (RWANDA: Forbrytelser, løgner og den tilbakeholdte sannhet). Der gjengis forfatterens intervju med kaptein Amadou Deme, som var etterretningsoffiser i FNs fredsbevarende styrke i Rwanda (MINUAR) før folkemordet i 1994. Les videre →